Jerusalem i profetisk lys, del 4

 Mandag denne uken var første dag i årets jødiske påskefeiring. Sentralt i fortellingen om jødenes påske er 2.Mosebok kapittel 12 og følgende. I den sammenhengen har jeg merket meg noen ord fra 2.Mos 12,40-42: "Den tiden Israels barn hadde bodd i Egypt var fire hundre og tretti år. På den dagen da de fire hundre og tretti år var til ende, dro alle Herrens hærer ut av Egypt. Denne natten våket Herren for å føre dem ut av landet Egypt. Den samme natten hører Herren til som en våkenatt for alle Israels barn, slekt etter slekt." Bibelen forteller oss at Herren både våker over land, folk og ikke minst sine evige løfter. Gjennom profeten Jeremia sier Herren Gud: "For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det." (Jer 1,12) Enkelte oversettelser oversetter med 'fullfører'. I Salme 121,3a-4 leser vi følgende: "...Din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke Israels vokter." Abrahams, Isaks og Jakobs Gud holder nøye regnskap. På dagen fire hundre og tretti år etter at israelittene kom til landet Egypt, dro de ut. Det er ingen tilfeldigheter i Guds historie.

Det var heller ingen tilfeldigheter da den jødiske staten ble gjenopprettet 14.mai 1948. Det er uten tvil den dagen som er den største profetiske oppfyllelsen av Guds løfter i de tyvende århundre. Det skjedde også helt nøyaktig ifølge Guds profetiske ord. Hør bare: 

"Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg...Jeg er med deg. Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg. Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! - og til Syden: Hold dem ikke tilbake! La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende." (Jes 43,1 og 5-6)

"Derfor skal du si: Så sier Herren Herren: Jeg vil samle dere fra folkene og sanke dere fra de land som dere er spredt i, og jeg vil gi dere Israels land... Og jeg vil gi dem ett hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte." (Esek 11,17 og v.19)

"Enda en gang vil jeg bygge deg, og du skal bli bygd opp igjen...Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, både svangre og fødende. Som en stor skare skal de komme tilbake hit." (Jer 31,4-5)

De to neste stegene på Guds profetiske endetidskalender handler om Jerusalems ødeleggelse og gjenopprettelse. Ødeleggelsen kom i år 70, og forutsies av Jesus i han eskatologiske tale i Luk 21,20-24a: "Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. Stakkars dem som er med barn og de som gir die i de dager! For stor nød skal det være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag."

Dette skjedde i år 70 etter Kristus. Etter at templet var ødelagt, ble jødene fordrevet, til alle folk og nasjoner. Landflyktigheten varte fram til 14.mai 1948. Under 6 dagers krigen i 1967 går resten av vers 24 i oppfyllelse: "Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende."

Det som nå gjenstår for Jerusalem er at hedningenasjonene atter en gang samler seg mot Jerusalem for å innta byen.

Drøm natt til 24.04.24

 I natt drømte jeg at jeg var på et prestekontor. Inn kommer det en loslitt kar, med mange plastposer med klær i. Han er drukken. Han sier han er kommet for å gifte seg. Da jeg spør hvem bruden er, blir han med ett taus.

Jeg går ut et ærende og da jeg kommer tilbake er det flere uflidde og loslitte menn. De skal tydeligvis gifte seg alle sammen, og etter hvert forstår jeg med samme kvinne!

Jeg snakker med en som er så annerledes enn de andre mennene, han er så ren, er det en engel? Han ber meg se nærmere på mennene. Da er det at jeg ser det, de har alle Armani-dresser under de loslitte klærne! Da sier engelen: Disse er tyver og bedragere!

Da våkner jeg med ordene fra 2.Kor 11,2-4: "For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo forlovet dere med en mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne."

Bønnen modner

 Det finnes to måter å be på. Den ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt.

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk 18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han seg til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper på ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart." 

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så inderlig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så og si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber. 

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om å få noe. Du vender deg til Gud i din nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil hjelpe deg.

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyves tyngdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud. 

Bønnen blir en måte å være på. Det blir å være stille hos Gud, se på ham, beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 215

Jerusalem i profetisk lys, del 3

 Ironisk nok er et av Jerusalem navn 'fredens by'. dette nevnes allerede i 1.Mosebok: "Melkisedek, kongen i Salem", velsignet Abraham. (1.Mos 14,18) Salem betyr 'fred' eller 'fredelig', men Jerusalems historie har vist seg å være alt annet enn fredelig. Ser vi nærmere på jødenes historie, ser vi at innbyggerne i Jerusalem har blitt ført bort i fangenskap av Nebukadnesar og av babylonerne, og templet i byen ble rasert av romerne og innbyggerne massakrert. I våre dager har vi konflikten mellom Palestina-araberne og israelerne, og da særlig om Tempelplassen.

Dessuten taler Bibelen om en kommende storpolitisk strid om byens fremtid: "Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det." (Sakarja 12,3) 

At Jerusalem kalles fredens by er først og fremst profetisk, for varig fred vil det ikke bli i Jerusalem før Messias kommer tilbake. Når Jesus en dag setter sine føtter på Oljeberget innledes Tusenårsriket. Det blir en forunderlig tid da hvert menneske i følge profeten Jesaja: "Skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver...og de skal ikke lenger lære å føre krig" (Jes 2,4). Da skal ulven beite sammen med lammet, og livet selv skal strømme fra Tempelplassen til Dødehavet. På hver side av elva vil Livets tre vokse. Det skal være tolv forskjellige slags frukter, ett slag for hver måned. Bladene på disse trærne vil virke helbredende for folkeslagene ( se følende bibelsteder: Jes 11,6-7 og Åp 22,1-2). 

I Jerusalem bygget kong Salomo det andre templet, et byggverk som i dag regnes blant verdens sju underverker. Men Jerusalem er også byen hvor profeten Jeremia og Frelseren Jesus ga uttrykk for moralske verdier som har lagt grunnlaget for en rettferdighetens standard for alle verdens nasjoner. 

Jerusalem er byen der Jesus satt i skråningen opp til Oljeberget og gråt over byen mens han utbrøt: "Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profeten og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,37-39).

Evangelisten Lukas skriver også om dette: "Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn. For se, dager kommer da de skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som ikke har født, og de bryst som ikke har gitt die." (Luk23,28-29). Det Jesus tenker på her var det som skjedde 37 år etter at Jesus uttalte disse ordene, beleiret romerne Jerusalem under keiser Titus. Matmangelen var da så alvorlig at titusener av Jerusalems innbyggere døde av hungersnøden. Moses forutså dette forferdelige som skjedde i 5.Mos 28,49-57. Jeg foreslår at du finner frem Bibelen din og leser disse versene.

fortsettes

Jerusalem i profetisk lys, del 2

 Jerusalem har verdens oppmerksomhet, mer enn noe annet sted på jordkloden. Tatt i betraktning at Israel er et lite land, og det finnes konflikter rundt omkring i verden, har byen et unaturlig høyt antall journalister. Til tross for at det pågår en krig på europeisk jord, har Israel større fokus i avisers-kringkastingsselskapers redaksjoner. Kan det være fordi den endelige kampen om Jerusalem står for døren? Den som profeten Sakarja profeterer om: "For jeg vil samle alle hedningefolk til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret og kvinnene bli skjendet. Halvdelen av byen skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke bli utryddet av byen. For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolkene, som han har stridd på kampens dag. På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så blir en stor dal..." (Sak 14,2-4a) Hver eneste dag kan du se i media hvordan stormskyene samler seg over staten Israel.

Det er ingen annen by som Jerusalem på jordens overflate. Jerusalem! Bare ordet i seg selv rører ved djupe følelser hos mange, minner fra fortiden og håp for framtiden. 

Fra de tidligste tider er historien om Jerusalem en beretning om krig og fred, storhet og elendighet, glitter og skitt, Salomos visdom og om blodige slag. 

Det er Gud som har utvalgt Jerusalem til sin by: "Men jeg utvalgte Jerusalem...for at mitt navn skal bo der til evig tid...Jerusalem, som jeg har utvalgt...vil jeg la mitt navn bo til evig tid." (2.Krøn 6,6,7,16 og 33,7)

Det er Gud selv som har valgt å opprette sin bolig på jorden i Jerusalem til evig tid. Grunnlaget for dette ble lagt av Gud gjennom kong David. I 1.Kong 11,36 leser vi: "Men hans sønn (Salomo) vil jeg gi en stamme, for at min tjener David alltid må ha en lampe brennende for mitt åsyn i Jerusalem, den byen jeg har utvalgt meg for å la mitt navn bo der." Kong David går god for den guddommelige tilstedeværelsen når han skriver følgende: "Stor er Herren! Høyt er han lovprist i vår Guds stad...Fagert reiser det seg, en glede for all jorden er Sions berg...Gud gjør den fast til evig tid. Sela. Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid." (Salme 48,2,3,9,13-15) Salme 132,13 er inne på det samme: "For Herren har utkåret Sion, han ville ha det til bolig."

Jerusalem er Israels hjerte. Byen har alltid vært og kommer for all framtid til å være, den evige og udelte hovedstaden i staten Israel. Da folket vendte tilbake til Israel fra fangenskapet i Babylon og mennesker fra andre nasjoner ønsket å ta del i gjenoppbyggingen av byen, forklarte Nehemja dem følgende: "Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi, hans tjenere, vil gå i gang og bygge. Men dere har verken del eller rett eller ettermæle i Jerusalem. (Nehemja 2,20) 

Kong David, Israels store poet og profet, erkjente den store betydningen som Gud har tillagt sin egen by, Jerusalem. For David var Jerusalem hans livs lidenskap, selve sjelen i ham. Derfor sier han: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!" (Salme 137,5-6) Det David sier i klartekst er følgende: Dersom jeg glemmer Jerusalem blir jeg aldri i stand til å spille harpe - han var en meget habil harpespiller - eller synge. Så høyt elsket han Jerusalem.

fortsettes

Jerusalem i profetisk lys, del 1

Jerusalem er magisk. Jeg husker spesielt en kveld jeg gikk gatelangs alene på vei til Vestmuren - eller Klagemuren som den også kalles. Solstrålene var lave i det dagen gikk over til kveld, og det var merkelig stille i gatene. Jeg gikk der og ba og kjente Guds nærvær. Jeg har beskrevet opplevelsen jeg hadde ved Vestmuren i en bok jeg skrev for noen år siden, om forbønnstjenesten for Israel. Jerusalems historie er verdens historie, men det er også en krønike om en fattig provinsby i Judeas åser, som Gud utvalgte som sin by. Det var Storbritannias statsminister, Benjamin Disraeli (1804-1881) som sa dette: "Jerusalems historie er verdens historie; den er mer, den er historien om himmelen og jorden."

 Byen Jerusalem med sin 3000-årige historie er også fremtidens by. Det er til Oljeberget vår Herre Jesus Kristus skal sette sine føtter en dag. En dag skal "alle jordens hedningefolk samle seg mot den." (Sak 12,3) Jerusalem er nevnt 830 ganger i Bibelen, men ikke en eneste gang i Koranen. Hva er det som er så spesielt med denne byen? Den britiske historikeren og forfatteren, Simon Sebag-Montefiore som har skrevet Jerusalem-biografien, en bok på hele 745 sider, forundrer seg over dette: "Av alle steder i verden, hvorfor Jerusalem? Stedet lå langt fra handelsrutene rundt Middelhavet, det var mangel på vann der, stedet ble brunsvidd av sommersolen, markfrosset av vinterens vinder, deres forrevne klipper er ubarmhjertige og ugjestmilde." Byens legendariske, tidligere borgermester, Teddy Kollek deler ikke Montefiores syn. Han skriver dette om Jerusalem: "Byens unike geografiske beliggenhet i skillet mellom innflytelsessfærene fra regionens eldgamle riker - Egypt, Assyria, Babylon, Persia, Hellas, Rom og Bysantimum, i likhet med araberne og tyrkerne - har konstant utsatt byen for krigens farer og ødeleggelser."

Jeg er av den overbevisning at Gud har to eiendomsfolk, et jordisk, som er Israel og et himmelsk som er menigheten. Skal vi forstå Bibelen rett må vi forstå at Gud arbeider ut fra et sentrum, og sentrum er verken Rom, Konstantinopel, Moskva, Brüssel eller New York - men Jerusalem. Det finnes både et frelseshistorisk sentrum - som er og forblir Jesu soningsdød på korset, og et geografisk sentrum som er og forblir byen Jerusalem. Denne byen er utvalgt av Gud. I Salme 132,13-14 kan vi lese: "For Herren har utkåret Sion, han ville ha det til bolig: Dette er mitt hvilested for all min tid. Her vil jeg bo, fordi jeg har lyst til det."

Sion er bare et annet navn på Jerusalem. Vi legger merke til at det er Gud som har utvalgt denne byen fremfor noen annen by, "fordi jeg har lyst til det." Utvelgelsen er altså Guds, og vi merker oss også at denne utvelgelsen ikke er tidsbegrenset: "Dette er mitt hvilested for all tid." 

Profeten Esekiel er inne på det samme, hvor han sier: "Så sier Herren Herren: Dette Jerusalem satte jeg midt iblant hedningefolkene og la land rundt omkring henne." Det er Herren selv som kaller Jerusalem for: "jordens navle." (Esek 38,12) 

fortsettes

Finske myndigheter anker saken til høyesterett

 Finske myndigheter gir seg ikke. Kampen om å forsvare ytrings-og religionsfriheten fortsetter for Päivi Räsänen. Finsk høyesterett har i dag kunngjort at den finske riksadvokaten får tillatelse til å anke frifinnelsen av Räsänen. Selv sier hun i en pressemelding at hun vil ta saken helt til Menneskerettighetsdomstolen. Det var i fjor høst at Räsänen ble frikjent i Helsingfors hovrätt for tre utspill om homofili. Hennes kamp for ytrings-og religionsfriheten har nå vart i nesten fem år. Vi fortsetter å be for henne.

Gi for å gi enda mer

 Om man i den gamle pakt kunne si at Gud var generøs, må man i den nye kalle ham sløsete. Det handler alltid om overflod. Gud gir mye mer enn vi kan ta imot. Han sløser med sine gaver til oss. Ved brødunderet (Joh 6,1-15) gir han mer enn vi kan klare å spise, og gjennom det vil han få oss til å bli enda mer sultne. 

Kurvene med de stykkene som er tilovers avslører at Gud aldri er gjerrig. Hans kjærlighet er større enn du kan ane. Men kurvene avslører også at din sult er større enn du vet. Overfloden vekker din hunger, din grenseløse hunger etter Gud. Hvor ofte lar vi denne hunger etter Gud bli tydelig? Fortrenger vi den? Flykter vi fra den indre tomheten og uroen som den bringer med seg? Ofte forsøker vi å suge til oss alle små godbiter som denne verden kan gi, enten det gjelder noe rent materielt eller det som gir ære og styrker selvgodheten.

Det underlige er at vår dypeste hunger ikke kan stilles på annen måte enn ved å gi bort alt det gode vi får. Så lenge disiplene deler ut brødene, er hendene deres fulle slik at de kan gi enda mer. 

Når du gir videre det du har fått og gir av deg selv, får du stadig mer å gi. Om du ikke vet hvordan du skal finne Gud og ta imot hans kraft, er det beste du kan gjøre å dele det du er og har, i kjærlighet og godhet til din neste. Når du gjør det, strømmer Guds kraft til deg. Den kilden tørker aldri ut.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 158